En båt til frihet
Jeg våkner av «A Boat to Freedom» av Olivier Deriviere. Usikker på om jeg er i Kabul eller hjemme, for denne låten hadde jeg på øret når jeg trente der for noen år siden. Den og hele albumet fra musikken til «Assassins Creed – Freedom Cry hjalp meg gjennom løpeøktene, i treningsstudioet eller på ellipsemaskinen i O2 bua ved det militære hovedkvarteret vårt. «A boat to freedom» er min wake up call. Den rister meg ut av meidsinrusen og sier at en ny dag er i anmarsj. Ja, den minner meg om livet i et av verdens farligste land, men den minner meg også om det gode ved å trene for å møte farlige situasjoner, lange arbeidsdager og høyt arbeidspress. Så synes jeg tittelen er vakker. En båt til frihet. Det skaper ro i et sinn som ofte koker av den ene eller den andre triggeren i en verden infisert av PTSD.
Jeg slår etter en stund fast at jeg er hjemme på småbruket mitt i Solør, etter en lang natt inn og ut av søvn, godt surret inn i krigstraumene som ligger der som en klam sky. Men der er dagen, solen skinner og varmer landskapet langt utover det som er hensiktsmessig for bønder som fortviler over knusktørre jorder med halvlangt korn og poteter som er rett i overkant av størrelsen på en ert. Men det bruker jeg ikke mye tid på, egentlig. PTSD er en selvsentrert greie. Ihvertfall min. Jeg synes det er vanskelig å ha empati og forsøke å redde andre som kaver i livets vann, når jeg stadig holder på å drukne selv. Som det blir sagt av flyvertinnene før avgang: «Ta på masken selv før du hjelper andre» Og det er nettopp det jeg føler jeg gjør. Hjelper meg selv. Eller lar andre gjøre det.
Så er det da noen vei ut av dette? Meninger om det er like mange som det er mennesker som uttaler seg om det. Og det er nok riktig. Psyken er en komplisert affære, den handler jo tross alt om hele kommandosenteret for kroppen. Noen sier de har blitt friske av det, andre sier at de har lært seg å leve med lidelsen. Men så fikk jeg et meget godt spørsmål tilbake en gang jeg påstod det forannevnte: «Hva er frisk?». Det kan jo være så mye. Klarer du å leve med PTSD og fungere godt i alle hjørner av livet ditt, ja da er du tilnærmet frisk? Hvis du føler deg slik, vel å merke. Eller er du egentlig det? Hvor stor er sjansen for tilbakefall? Hvor mye eller lite skal til for å vippe deg ned i den gjørma du tilbragte mye tid i? Jeg er nok redd for at det kan sammenlignes med et minefelt. Det ser tilsynelatende rolig ut, men et feiltramp sender en rett tilbake i lidelsesmodus.
Jeg har vel innsett at jeg må leve i krigstraumenes dal resten av livet. Ihvertfall i nærheten av den. At jeg må vandre gjennom denne nå og da, spesielt når jeg minst forventer det. Forhåpentligvis blir det vagere. Forhåpentligvis vil krigen blekne og andre gode minner overta. Forhåpentligvis vil traktorene høres ut som traktorer og ikke stridsvogner. Forhåpentligvis vil smell i en dør ikke høres ut som geværskudd eller en selvmordsbombe, men faktisk det det er. Forhåpentligvis slipper kroppen alarmknappen den kontinuerlig holder inne på jakt etter den selvmordsbomberen som nesten rammet meg i Bagdad, Irak. Jeg håper at jeg en vakker dag kan sette meg på en båt til frihet fra lidelsen. Det vil nok ikke skje, men det er viktig å håpe. Uten håp er det ingen lys i noen tunneler.
Roger Bjorøy-Karlsen
Musiker/ komponist, forfatter, blogger, veteran fra kriger og konflikter, og breddfull av PTSD
Se også: https://stepbystepwithroger.blogspot.com